Prinsipp 2. Spesifisering og vurdering

Konsumenten har ansvar for å spesifisere hvilke opplysninger de trenger, og for å vurdere om disse kan deles uten hinder av taushetsplikt.

Konsumentens ansvar er å:

  • spesifisere hvilke opplysninger de har behov for
  • vurdere om opplysningene som kan utveksles er egnet for formålet med behandlingen
  • avklare det rettslig grunnlaget de har for å behandle disse opplysningene
  • avklare hjemmel for å få utlevert opplysningene uten at taushetsplikten kommer i veien for det
  • klargjøre hvor ofte og i hvilket omfang de har behov for delingen

Tilstrekkelig spesifisert

For at tilbyder skal kunne gå i dialog med konsumenten om en konkret utlevering av opplysninger må konsumenten gi en rimelig klar beskrivelse av hvilke opplysninger de har behov for. For eksempel har Skatteetaten rundt 200 felter i sitt inntekts-API alene. Da vil det ikke være tilstrekkelig informasjon fra en konsument at de har behov for opplysninger «om inntekt». Det vil være nødvendig at konsumenten i større grad spesifiserer hvilke konkrete inntektsopplysninger de har behov for, slik at tilbyder kan bistå med å vurdere hvilke felt i API-et det er hensiktsmessig at konsumenten gis tilgang til. Konsumenten må derfor utrede sitt informasjonsbehov og spesifisere hvilke opplysninger de trenger til den behandlingen de skal utføre.

Vurder rettslig grunnlag og risiko

Virksomheten som ber om opplysninger, må også gjøre vurderinger av eget rettslig grunnlag for behandling og innhenting (behandlingsgrunnlag). Dersom det oppstår tvil om tolkningen av hjemmelsgrunnlaget for innhentingen, anbefales det å avklare den rettslige forståelsen med eget departement. Konsumenten må også vurdere egen risiko knyttet til å innhente opplysninger fra en ekstern kilde.


Dersom flere konsumenter har sammenfallende behov og hjemmelsgrunnlag, kan det være hensiktsmessig at konsumentene samordner seg, se prinsipp 3.