Dataprioriteringsrådets møter Referat Dataprioriteringsrådet 11.06–12.06.2026

Saker

Velkommen

Godkjenning av agenda

Sikre trygg deling av sensitive data, Runar Lie og Malcolm Langford, Universitetet i Oslo (UiO)

Det er behov for bedre tilgang til rettsdata i Norge for å styrke rettsstaten, gjøre systemanalyser mulig og utvikle rettsteknologi.

Norge ligger langt bak sammenlignet med andre land (Frankrike, Storbritannia) i deling av rettsdata. Kun 3 prosent av 200.000 dommer publiseres i Lovdata.

Personvernbekymringer og kapasitetsproblemer hindrer åpning av data. Det er ingen dynamisk API eller system for tilgang til forvaltningspraksis.

Forslag til løsning kan være å gjennomføre dynamisk automatisk avidentifise-ring (fjerner direkte identifiserende opplysninger), og å bruke S2-Data-modellen – en sikker infrastruktur for sensitive data.

Med riktig infrastruktur, regulering og ressurser kan Norge åpne rettsdata ansvarlig og få betydelige samfunnsmessige fordeler.

Personvern, Naomi Lintvedt, Skatteetaten og Universitetet i Oslo (UiO)

Skatteetaten har etablert en egen divisjon som håndterer innhenting og deling av data – både åpne og beskyttede. Mens deling av åpne data ikke medfører særlige utfordringer, krever deling av personopplysninger strenge rettslige grunnlag og behandlingsvilkår.

Deling av personopplysninger kan ikke skje uten behandlingsgrunnlag for eksempel lovhjemmel.

Et sentralt skille er mellom å gi tilgang til data (kontrollert) og å tilgjengeliggjøre dem fritt (eksponert).

En kritisk utfordring er sammenstilling: Data som individuelt ikke inneholder personopplysninger, kan kombineres til å avsløre sensitive informasjoner. Spørsmålet om hvem som har ansvar for å minimere denne risikoen – avsender eller mottaker – er uavklart og skaper konflikter.

Skatteetaten kontrollerer publisering av skattelister gjennom innlogget tilgang, maksimale utleveringskvantum og bruksvilkår knyttet til mediehus. Imidlertid misbrukes data ofte til markedsføring og andre utenforliggende formål. Datatilsynet har begrenset evne til å håndheve regelverket.

Personopplysninger bør ikke klassifiseres som åpne data. Sanksjonsmuligheter og bruksvilkår bør reguleres sentralt, og det kreves tydeliggjøring av ansvaret for å vurdere re-identifiseringsrisiko ved all datadeling.

The Experience of Ukraine. Open data. Yanina Liubyva. Ministry of Digital Transform of Ukraine.

Ukraina er blant OECDs topp 5-land innen datadeling og bruker 0,2 prosent av BNP på dette området, med ambisjoner om økning. Imidlertid har krigen skapt et fundamentalt dilemma: hvordan opprettholde transparens når åpne data kan utnyttes til militære eller sikkerhetsmessige formål?

Da krigsutbruddet kom, stengte Ukraina først all tilgang til datasystemer. Deretter gjenåpnet de strategisk – ved å starte med de minst sensitive datasettene. Dette reflekterer en erkjennelse av at åpne data er kritiske for anti-korrupsjon, ESG-arbeid og mediefrihet, men må håndteres med bevissthet om risiko.

Listen over data som mulig kan utnyttes til skade, er omfattende: nylig registrerte selskaper, kritisk infrastruktur, geospatial informasjon, data om militært personell og sikkerhetspersonell, samt videoovervåkingskameraer (hvor metadata ble brukt til å målrette angrep).

I stedet for å stenge alt, har Ukraina iverksatt tre testkriterier: legitimitet, nødvendighet og proporsjonalitet. Konkrete tiltak inkluderer datafiltring for sensitive selskaper, juridiske unntak for spesifikke attributter, og differensiert tilgang gjennom portal (åpne data, tilgangsstyrt informasjon, og API-er via bilaterale avtaler).

Sikkerhetsmyndighetene kan ikke fullstendig monitorere hvem som bruker åpne data, og teknisk avanserte aktører unngår enkelt geografiske blokkeringer. Ombudsmannen kan stille krav, men etater følger ikke alltid opp.

Åpne data og sikkerhet er ikke motsetninger – de krever gjennomtenkt gjennomføring, ikke totale forbud.

Sak 16.2026 Videreføring

Rådet ser at det kan være nyttig for DPR å gjøre mandatet mer overordnet til hovedutfordringene knyttet til datadeling og dataøkonomi. Man ønsker å ha en fortsatt tett kobling til DFD via regjeringsoppnevning.

Problemstillinger som DPR ser nå, som rådet vil vurdere mtp. forslag om videreføring, går bl.a. på:

• Insentiver, modeller e.l. for datatilbyderne slik at de i større grad kan gjøre en førstevurdering av potensialet.
• Finansieringsproblematikken, DPR har ikke finansielle virkemidler eller summer å dele ut i dag.
• Næringslivs-koblingen bør vurderes, om enkeltrepresentanter er tilstrekkelig for koblingen i dag vs. en partnerskaps-tankegang e.l.
• Verdikjede-problematikk.

Rådet bør få rollen som strategisk veileder som identifiserer hvilke datasett som bør utredes dypere, og anbefale videre utredninger som ligger utenfor rådets eget kapasitet. For å realisere denne rollen, bør rådet få midler til å bestille eksterne utredninger fra relevante fagmiljøer.

Konklusjon

Rådet er enige om at det er et behov for å videreføre arbeidet i Dataprioriteringsrådet, og endring i mandatet. Saken vil diskuteres og landes ytterligere ifm. sluttrapporten.

CARE-prinsippene og etiske vurderinger. Susanna R. Andersdatter Siri.

Slik som med FAIR prinsippene, har CARE prinsippene sin opprinnelse fra forskningsverden.

Mens FAIR-prinsippene setter søkelys på teknisk tilrettelegging for å gjøre data åpen og tilgjengelig, oppstod CARE-prinsippene som respons på et faktum om at data kommer ikke uten kontekst – de kommer fra noen. Prinsippene komplementerer hverandre og har til hensikt å gjøre data så åpnet som mulig, men også så lukket som nødvendig, som er i tråd med EU Commissions mål om at data skal være "as open as possible, and as closed as necessary".

CARE-prinsippene, er minimumsprinsipper utviklet for å ihensynta interesser til urfolk- og ander sårbare grupper i samfunn. CARE prinsippene er akronym for:

• Collective Benefits: Data skal styrke inkludering, innovasjon og forbedret styring
• Authority to Control: De som data stammer fra, må ha kontroll over bruken
• Responsibility: Tillit, informasjon og medvirkning fra databrukere må sikres
• Ethics: Maksimere fordeler, minimiere ulemper – og sikre rettferdig fordeling av hvem som kan mene noe om databruken

Norge har ingen systematisk datainnsats om samisk befolkning – et brudd på menneskerettighetene ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter NIM. Uten data blir marginaliserte grupper usynlige, og ingen politikk blir utformet for dem. CARE-prinsippene løser ikke dette alene, men gir et rammeverk for å bygge tillit og inkludere berørte grupper fra start til slutt.

CARE-prinsippene brukes allerede i forskning (UiO, UiT) og er anbefalt blant annet av Forskningsrådet i Sverige for god forskningsskikk, og støttes av CANZUS landene, Canada, Australia, New Zealand og USA. CARE Data Maturity Model gir konkrete fremgagsmåter for å tilpasse CARE prinsippene for data og har en liste med indikatorer.

Konklusjon

CARE bør inkorporeres i Dataprioriteringsrådets mandat som minimumskrav for etisk ansvarlig datadeling – særlig for sårbare grupper. CARE bør bli brukt i de prioriterte datasettene.

Kapittel om finansieringsmodeller. Hva er viktig, og hva betyr det i praksis?

Frigjøring av data krever investering i tilrettelegging, infrastruktur og sikkerhet. Kostnadene fordeles ulikt mellom dataeiere, og det finnes begrenset økonomisk incitament til å dele. Dataforvaltningsloven begrenser hva man kan ta betalt for.

Kostnader ved å sammenstille og tilrettelegge data kostbart, spesielt for kommuner. Det er behov for øremerkede midler for datadeling.

Konklusjon

En kombinasjon av veiledning, kompetanse, felles infrastruktur, standarder og målrettede insentivordninger kan gjøre datadeling økonomisk mulig for etater uten store budsjetter.

Digitaliseringen av Norge bremses, og demokratiet taper når kommunene struper tilgangen på åpne offentlige data. Asbjørn Leirvåg, Senter for undersøkende journalistikk, UiB.

Norge har lovfestet rett til innsyn i offentlige data gjennom dataforvaltningsloven, grunnloven § 100 og offentleglova. Likevel mures offentlige data inn av kommunale IT-leverandører – ikke fordi loven forbyr det, men på grunn av frykt for "koblingsfare" og sikkerhetstrusler som gjør at praktisk tilgang nektes.

Opplever at kommunenes IT-leverandører ikke klarer å skille mellom hacking og legitim innsyn/tilgang. Alvorlig for demokrati og rettssikkerhet – svekket pressefrihet, svekket innovasjon, lokaldemokrati, opprettholder manuelle prosesser.

Kommunale datasett er omfattende: lokalpolitiske dokumenter (Demokratibasen), postlister (Innsyn), byggesaker. Høyesterettsdommer bekrefter at "koblingsfare" ikke er grunnlag for å stenge tilgang. Juridisk sett ligger ansvaret for sammenstilling av data på mottaker, ikke avsender. En journalist eller forsker som sammenstiller informasjon, har selv ansvaret og ikke kommunen som deler.

Åpenhet er det viktigste vi har i Norge – og det skal ikke kunne mures inn av IT-leverandørfrykt.

Data og konkurransekraft. Idar Kreutzer, NHO.

Vi er i fase 2 av KI-revolusjonen – fra eksperimentell til industriell KI basert på proprietære datasett (helse, energi og kritisk infrastruktur).

Samtidig kontrolleres global computing av USA og Kina. For Norge handler dette om nasjonal kontroll, konkurranseevne og verdiskapning.

Utfordringen er at data "ikke blir brukt". Norske tildelingsbrev og oppdragsbeskrivelser sier ingenting om at data bidrar til konkurransekraft eller verdiskapning. Data behandles som administrativ byrde, ikke som strategisk ressurs.

NHO advarer: små avvik fra internasjonale standarder koster dyrt. Derfor ser norsk næringsliv til Finland, Danmark, Estland, Singapore og Sør-Korea – land som har integrert datadeling i konkurransepolitikken.
Finland viser veien med et rammeverk for sekundærbruk av offentlige data til forskning og næringsutvikling.
Flere roller har ansvar for å sikre at datadeling skjer innenfor regelverket, for eksempel personvernombud, mens det ofte er færre roller med et tydelig mandat til å fremme og tilrettelegge for lovlig datadeling.

Rådet bør:

• Vurdere hvilke data som er kritiske og må beskyttes
• Anbefale porteføljer av datasett per sektor (helse som forbilde)
• Foreslå at tildelingsbrev eksplisitt inkluderer datadeling som konkurransefaktor
• Bygge økosystemkonsepter (som DSOP) som knytter sektorer sammen
• Fremme verdikjeder på tvers (f.eks. helse + meteorologi)

Sak 17/2026. Disposisjon og nivå sluttrapport.

Rapporten innledes med hva et rammeverk for datavurdering kan være – ikke som ferdig svar, men som struktureringsverktøy. De høyest prioriterte kapitlene er personvern, etikk og sikkerhet. Resultat fra SØA må følges opp.

Kjerneelementer i rapporten:

1. Juridisk/rettslig analyse (Rettskildenes særstilling)
2. Personvern og etikk (CARE-prinsippene)
3. Sikkerhet og kontroll (nasjonal/informasjonssikkerhet)
4. Økonomiske konsekvenser (kostnader, verdiskapning)
5. Administrative forutsetninger (kapasitet, infrastruktur)

Menon ser på helheten, beskriver generelt, og per datasett. Rettskilder er et større område som krever mer beskrivelse.

Rådet tolker mandatet slik at det forventes en vurdering for hvert datasett - 0 – alternativ, 80-20 og fullt ut.
Rådet ønsker tekstunderlag som de kan gi tilbakemelding på, og de kan bli “tagget” for å kommentere.

Hva skal til for å lykkes i dataøkonomien? Hermund Arntzen Dale, Smart Innovation Norway.

Dataøkonomi er ikke et IT-problem – det er et økonomisk problem. Norge har både data og kompetanse. Det som mangler er økonomiske mekanismer som gjør datautveksling lønnsomt – ikke bare for enkelte aktører, men for hele verdikjeden.

Det handler om å bygge infrastruktur for datadeling som sikrer at data flyter, verdiskapning deles, konkurransekraft styrkes og at ingen låses fast av leverandører.

Casestudier som bevis:

Elbits-caset (energibranschen) viser hvordan energidata deles mellom produsenter, nettselskaper, forbrukere. Verdiskapning skjer gjennom sanntidsdata og optimalisering i økosystem i stedet for silo.

E-Estonia-caset. Data strategi som nasjonal arkitektur med "X-Road" for datautveksling som infrastruktur der offentlige og private aktører er på samme plattform.

Kommunikasjon og sluttrapport

Rådet skal ikke bare levere en rapport, rådet skal kommunisere funn, skape debatt og mobilisere aktører til handling. Kommunikasjonen må være strategisk, målrettet og tidssatt.

Kommunikasjonen kan ha ulike avsendere: F.eks. Rådet, politisk ledelse og relevante eksterne aktører.

Konklusjon

Rådet vil komme tilbake til arbeidet med strategisk kommunikasjon i september-møtet.

Rådets tanker om videre involvering av næringsliv og sivilt samfunn

Rådet ønsker å arbeide mer systematisk med næringslivet i neste fase. Dataøkonomien bygges ikke av myndigheter alene – den krever praksis-forankring og innovasjon fra næringsliv, finanssektor og startup-miljøer.

Neste møte

1. september, 2026.