Prinsipp 5. Opplysningene som de er

Tilbyder deler opplysningene slik de forvalter dem. Dersom det ikke er mulig å nyttiggjøre seg av opplysningene som de er, skal tilbyders ansvar for å tilrettelegge opplysningene vurderes ut fra om dette er samfunnsøkonomisk nyttig.

Konsumentens ansvar:

  • dersom delingen krever tilrettelegging hos tilbyder, bør konsument bidra til å synliggjøre samfunnsøkonomiske gevinster av tilretteleggingen

Tilbyders ansvar:

  • dele opplysninger slik virksomheten forvalter dem
  • tilrettelegge opplysningene, gjennom f. eks å utvikle særlige teknisk grensesnitt eller ved å bearbeide opplysningene, for å bidra til deling som vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt

Utgangspunktet er at opplysningene deles som de er

I de tilfeller hvor det er juridisk mulig å dele opplysninger, følger det av digitaliseringsrundskrivet at tilbyder skal dele opplysninger med konsumenten. Tilbyder skal da som utgangspunkt gjøre opplysninger tilgjengelige slik virksomheten selv forvalter dem. Som prinsipp 4 og prinsipp 5 tilsier, bør delingen av opplysninger i størst mulig grad realiseres gjennom standardiserte løsninger, og konsumenten bør tilstrebe å motta opplysninger gjennom disse standardiserte løsningene slik tilbyder forvalter dem.

I enkelte tilfeller vil konsumenten imidlertid ikke ha hjemmel, behov for eller evne til å nyttiggjøre seg av opplysningene i den formen tilbyder forvalter dem, eller i den standardiserte løsningen som tilbys. For å kunne gjennomføre delingen, oppstår da et behov for tilrettelegging. Å tilrettelegge opplysningene handler om å tilpasse og bearbeide opplysningene slik at de i større grad er tilpasset konsumentens behov. Tilrettelegging kan for eksempel skje gjennom å skreddersy ulike grensesnitt, ulike grader av granulering, eller ved spørringer om opplysninger over eller under definerte terskelverdier.

Tilrettelegging vil som regel være mer ressurskrevende for tilbyder, siden det ofte innebærer at man avviker fra etablerte standarder for deling. I tillegg vil tilrettelegging gjøre det vanskelig å skalere delingsløsningen. Tilrettelegging bør derfor kun skje unntaksvis.

Når bør en tilbyder tilrettelegge?

Mens vurderingen av om en tilbyder er ansvarlig for å tilgjengeliggjøre opplysninger er basert på en juridisk vurdering (om delingen er juridisk forsvarlig eller ikke), er vurdering av hvorvidt en tilbyder bør tilrettelegge basert på flere forhold. Dette vil blant annet avhenge av om hvorvidt tilretteleggingen samlet sett vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst, hvorvidt konsumenten(e) selv kan sørge for tilretteleggingen hos seg, samt om tilbyders tilrettelegging vil kunne ivareta kvalitetskrav til opplysningene.

Det er en viktig presisering at vurderingen her er om tilretteleggingen gir samfunnsøkonomiske gevinster, ikke selve delingen. Tilbyder forventes som nevnt uansett å gjøre opplysningene tilgjengelige dersom det ikke foreligger noen juridiske hindre.

Mange typer gevinster

Samfunnsøkonomiske gevinster av slik tilrettelegging for deling av data innebærer mange typer gevinster og er ikke begrenset til de rent økonomiske (som f.eks. mer effektiv saksbehandling hos konsument). Også gevinster i form av bedre brukeropplevelser for borgere vil kunne falle inn under denne kategorien. I vurderingen av om tilretteleggingen vil medføre samfunnsøkonomiske gevinster, er det det samlede gevinstbildet som bør være gjenstand for vurderingen, og ikke spørsmålet om det er tilbyder, konsument eller en tredjepart som får glede av gevinsten. At tilretteleggingen hos tilbyder er samfunnsøkonomisk lønnsomt, er imidlertid ikke tilstrekkelig i seg selv for at tilbyder skal måtte gjøre tilpasningen. Tilbyder må bruke sine bevilgninger til å skjøtte sitt oppdrag, i henhold til fastsatte mål for virksomheten. Mål kan fremkomme av tildelingsbrev og instrukser, men også av lovbestemmelser som mer eller mindre klart foreskriver deling, bestemmelsene kan inneholde opplysningsplikter, regler om unntak fra taushetsplikt eller pålegge virksomheten å føre register for samfunnsformål. I den grad tilretteleggingen innebærer vesentlige økte kostnader hos tilbyder, mens gevinsten oppnås av konsumenten, bør det tas initiativ med overordnet departement for å avklare hvor høyt tilretteleggingen skal prioriteres.

Kvaliteten på opplysningene

I tillegg må det vurderes om en eventuell tilrettelegging fra tilbyder etter konsumentens behov vil kunne påvirke kvaliteten på opplysningene, og i hvor stor grad endringsevnen reduseres ved at det er tilbyder som må sørge for endringene konsumenten har bruk for. Opplysningenes kvalitet er avgjørende for å redusere risiko for feil. For eksempel vil tilrettelegging som innebærer at tilbyder må bygge inn konsumentens forretningslogikk i egen systemer for å kunne dele opplysninger kunne påvirke datakvaliteten negativt, fordi en slik tilrettelegging reduserer konsumentenes evne til å sikre kvaliteten på opplysningene.

Hovedregelen for tilrettelegging

Hovedregelen er derfor at deling i størst mulig grad realiseres gjennom tilgjengeliggjøring av opplysninger. Dersom deling av opplysninger av ulike årsaker ikke lar seg gjøre, men en tilrettelegging fra tilbyder likevel vil kunne gjøre delingen mulig og på den måten føre gi samfunnsøkonomiske gevinst, bør tilbyder tilrettelegge for dette selv om delingen ikke medfører direkte gevinster for tilbyder. Dette gjelder så lenge kvaliteten på opplysninger kan ivaretas.