Hopp til hovedinnhold

MSP og Internasjonalt standardiseringsarbeid

MSP (Multi Stakeholder Platform) er et rådgivende organ for EU-kommisjonen for å identifisere spesifikasjoner utviklet av globale, uformelle utviklings-organisasjoner (andre enn CEN, ETSI, CENELEC og ISO). MSP støtter også kommisjonen i det politiske og lovmessige arbeidet, samt at MSP har ansvaret for utviklingen av utrullingsplan for standardisering i Europa.

European Multi Stakeholder Platform on ICT Standardisation (MSP) er etablert som et rådgivende organ for kommisjonen for å identifisering av spesifikasjoner utviklet av globale uformelle utviklingsorganisasjoner (andre enn CEN, ETSI, CENELEC og ISO). MSP støtter også kommisjonen i det politiske og lovmessige arbeidet, samt at MSP har ansvaret for utviklingen av rolling plan for standardisering i Europa.

Medlemmer av plattformen inkluderer representanter for EU og EFTA-land (Digitaliseringsdirektoratet representerer Norge), europeiske og internasjonale standardutviklingsorganer, organisasjoner som er aktive i Europa innen IKT-standardiseringsutvikling, og organisasjoner som representerer industri, små og mellomstore bedrifter, forbrukere og samfunnsinteressenter.

Se oversikt over spesifikasjoner som kommisjonen har vedtatt på bakgrunn fra råd og behandling i MSP. Det er viktig å bemerke at MSP ikke utvikler spesifikasjoner på egenhånd, men har autoritet til å lovfeste at spesifikasjoner utviklet av uformelle standardiseringsorganisasjoner kan refereres direkte til i offentlige anskaffelser.

Internasjonale standarder

Målet er å lage nasjonale forvaltningsstandarder som stiller bestemte krav. Disse kravene skal i neste omgang refereres til i offentlige anskaffelser. Det er viktig at kravene som stilles i nasjonale forvaltningsstandarder skal utformes i henhold til lovverket i Norge, men også til lovverket i EU.

EUs rolle i IKT standardisering

Standardisering er en viktig del av industriell konkurranseevne. Forordning (EU) 1025/2012 om europeisk standardisering fastsetter de rettslige rammene som aktørene i standardisering (europeiske kommisjonen, europeiske standardiseringsorganisasjoner, industri, SMEs og samfunnsmessige interessenter) må forholde seg til. EU knytter standardisering direkte til anskaffelser, men prinsippene beskrevet her gjelder like mye ved etableringen av nasjonale forvaltningsstandarder.

I de siste tiårene er mange av de mest brukte IKT-tekniske spesifikasjonene produsert av fora og konsortier som har blitt ledende IKT-standardutviklingsorganer. Forordningens artikkel 13 tillater Kommisjonen å identifisere IKT-tekniske spesifikasjoner for å kunne referere til i offentlige anskaffelser. Dette gjør det mulig for offentlige myndigheter å benytte seg av hele spekteret av spesifikasjoner når man kjøper IT-maskinvare, programvare og tjenester, noe som muliggjør mer konkurranse i feltet og reduserer risikoen for innlåsing til proprietære systemer.

Kommisjonen støtter økonomisk arbeidet til de tre europeiske standardiseringsorganisasjonene:

Forordningen sier at standarder og spesifikasjoner utarbeidet av disse organisasjonene, samt ISO, har autoritet og kan refereres til direkte i offentlig anskaffelser.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er et område hvor mange tekniske spesifikasjoner ikke er utviklet av de ovennevnte tradisjonelle standardiseringsorganisasjonene, men av mer globale uformelle fora og konsortier (f.eks. W3C). Forordningen (EU) nr. 1025/2012 etablerer et system for anerkjennelse av de mest relevante tekniske spesifikasjoner på IKT-området utviklet av globale fora og konsortier, til bruk i offentlige anskaffelser, jf. artikkel 13 og 14.

Lovverk

Standarder er omtalt flere steder i anskaffelsesforskriften, nærmere bestemt i kapitel 4 og 15. Oppsummert peker lovverket i Norge direkte på Forordning (EU) 1025/2012, slik at i anskaffelser kan man henvise til tekniske spesifikasjoner som er utarbeidet i samsvar med denne forordningen.

§15, 3dje ledd, bokstav b

(3) Med mindre noe annet er fastsatt i rettslig bindende tekniske regler, skal kravene utformes

  1. som ytelses- eller funksjonskrav, inkludert miljøegenskaper;
  2. ved henvisninger til tekniske spesifikasjoner og, i rangert rekkefølge, nasjonale standarder som gjennomfører europeiske standarder, europeiske tekniske bedømmelser, felles tekniske spesifikasjoner, internasjonale standarder eller andre tekniske referanser. Dersom ingen av disse finnes, skal kravspesifikasjonene vise til nasjonale standarder, tekniske godkjenninger eller tekniske spesifikasjoner for prosjektering, beregning og utførelse av bygge- og anleggsarbeidene og bruk av varene. Henvisningene skal følges av uttrykket «eller tilsvarende»;
  3. som kombinasjoner av bokstav a og b.

Hva som menes med standard er definert i § 4-4 bokstav a:

§ 4-4.Standarder og spesifikasjoner

I forskriften menes med

  1. standard: en offentlig tilgjengelig teknisk spesifikasjon som er godkjent av et anerkjent nasjonalt, europeisk eller internasjonalt standardiseringsorgan
  2. europeisk teknisk bedømmelse: en bedømmelse av vesentlige egenskaper ved en byggevares ytelse i samsvar med et europeisk bedømmelsesdokument som definert i forordning (EU) nr. 305/2011 (byggevareforordningen) artikkel 2 nr. 12
  3. felles teknisk spesifikasjon: en teknisk spesifikasjon for IKT som er utarbeidet i samsvar med forordning (EU) nr. 1025/2012 artikkel 13 og 14
  4. teknisk referanse: et produkt fra europeiske standardiseringsorganer, unntatt europeiske standarder, som er utarbeidet etter prosedyrer som er innført med tanke på utvikling av markedets behov
  5. CPV-kode: et referansenummer som viser til EU-kommisjonens felles klassifikasjon for offentlige innkjøp
  6. CPC-kode: et referansenummer som viser til De forente nasjoners sentrale produktnomenklatur.