Hopp til hovedinnhold
21. november 2023
2 minutter å lese

Hvordan skal vi som nasjon klare framtidens økonomiske utfordringer? Har vi en «norsk syke» hvor vi vegrer oss mot å redusere utgiftene, rett og slett fordi vi tror oljepengene gjør det mulig å la være?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
- Vi får ikke gjenbruk av data ved å se sektorene hver for seg. Vi sløser med fellesskapets ressurser hvis sektorene skal finne opp kruttet hver for seg. Det kreves overordnet styring, skriver riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
Foto: Kite/Riksrevisjonen

Antall innbyggere over 80 år økte med 40 000 personer mellom år 2000 og 2020. Da var det rundt 230 000 personer over 80 år i Norge. De neste 20 årene - fram til 2040 - vil denne gruppen øke med over 250 000 personer. Antall innbyggere over 80 år dobles!

Det er jo fantastisk! Vi ønsker jo alle å få oppleve stadig mer av alderdommen. Samtidig ønsker vi gode pensjoner. Og - verdens beste helsetjeneste og eldreomsorg. Og vi vil trenge stadig mer helsetjenester og mer omsorg, jo eldre vi blir.

Utgiftene til alders- og uførepensjon, helsetjeneste og eldreomsorg vil øke kraftig fram mot 2060. Med verdens største statlige fond på 15 600 milliarder kroner, har vi bedre forutsetninger enn nær sagt alle andre land for å kunne klare dette.

Men inntektene fra petroleumsvirksomheten vil bety mindre framover. Finansdepartementet skriver derfor i perspektivmeldingen at for å finansiere dette må staten skaffe til veie rundt fem milliarder kroner hvert år fram mot 2060.

Så vil enkelte si at fem milliarder av et budsjett på nesten 1 900 milliarder er jo ikke så mye. Men tro meg - etter ørten år med budsjettforhandlinger: det er mye. Svært mye. Og, om det er overkommelig første år, så blir det vanskeligere og vanskeligere etter hvert som de relativt sett enkleste kuttene er tatt.

I den offentlige debatten høres det av og til ut som om en million og en milliard er det samme. At en milliard er en litt stor million. Men, hvis du teller en krone hvert sekund - så når du en million etter vel elleve dager. For å nå en milliard må du telle i over 31 år! Så det er forskjell på en million og en milliard.

I Norge er det bred enighet om at staten skal finansiere helsevesen og grunnleggende omsorgstjenester. Et flertall mener også at det offentlige selv skal utføre hoveddelen av disse oppgavene. Etter hvert som vi blir flere eldre, og tjenestene rettet inn mot eldre øker, betyr det per definisjon at offentlig sektor vil øke. Mye.

Utfordringen blir desto større dersom vi ønsker å øke standarden på tjenestene. Og det vil vi vel. I hvertfall når vi selv eller våre foreldre blir eldre.

Hvordan kan vi klare det her?

Vi kan kutte kraftig i det vi i dag bruker penger på. Fem milliarder. I nye kutt hvert år. Eller vi kan øke skattene betydelig. Ifølge Finansdepartementet må skattene økes med rundt en fjerdedel dersom løsningene bare skal finnes der.

Vi kan øke egenbetalingen for offentlige tjenester betydelig. Dobling. Eller arbeide rundt en time mer. Hver dag. Men det er jo ikke noe høylydt krav om slike endringer. I verdens rikeste land.

Men vi kan også bruke pengene bedre. Jobbe smartere. Få mer ut av hver krone vi bruker. Det her er ikke bare nødvendig for å løse de økonomiske utfordringene. Når flere blir eldre, vil en større andel av befolkningen stå utenfor arbeidsstyrken. En mindre andel yrkesaktive skal levere tjenester til en økende andel som ikke er yrkesaktive.

En ting er Oslo, og andre steder med relativt mange unge i forhold til eldre. Men hva med Østerdalen? Med kysten av Finnmark? Hvor mange unge flytter. Og det fødes få barn. Hvor svært få unge og yrkesaktive skal utføre omsorgen for svært mange eldre.

Derfor våger jeg påstanden: Vi kan ikke klare framtidens utfordringer uten en betydelig økning i produktiviteten i offentlig sektor. Men nesten ingen snakker om det. Når vi snakker om forbedring av offentlig sektor tenker alle på bedre kvalitet. Det er selvsagt viktig. Men det er ikke der den store utfordringen ligger. Fokus må settes på hvordan vi kan løse oppgavene innenfor de økonomiske rammene som vil være tilgjengelig. Det krever blant annet at vi til fulle utnytter de mulighetene som ligger i digitalisering. Slik vi har digitalisert selvangivelsen. Slik bankene har fått oss til selv å utføre oppgaver som bankens ansatte tidligere gjorde for oss.

Vi må digitalisere. Gjøre ting smartere. Og vesentlige deler av gevinsten må flyttes fra den sektoren hvor den vinnes og over til å finansiere pensjoner, helsetjenester og omsorg for eldre. Det er bare slik vi kan klare det.

Vi har et utall ulike IT-løsninger i staten, egne løsninger for hver fylkeskommune og 356 ulike løsninger for kommunene. Hvorfor skjæres det ikke igjennom så vi får mer sammenhengende løsninger? Hvorfor deler og gjenbruker vi ikke mer data? Norge tar i mindre grad enn andre land ut de økonomiske gevinstene ved digitalisering. Det påpekte Produktivitetskommisjonen i 2016. Og det har blitt gjentatt av andre i årene etter.

I Rambøll-rapporten IT i praksis, pekes det til og med på, at det har vært en markant nedgang i hvor mange virksomheter som oppgir å lykkes med å ta ut gevinster fra digitalisering. Samtidig – der man oppnår en besparelse får virksomheten ofte beholde pengene, og bruke innsparingen til å bedre kvaliteten.

Men slik kan det ikke være framover: Vi må digitalisere. Gjøre ting smartere. Og vesentlige deler av gevinsten må flyttes fra den sektoren hvor den vinnes og over til å finansiere pensjoner, helsetjenester og omsorg for eldre. Det er bare slik vi kan klare det.

Så må vi ta styring over digitaliseringen. Den løses ikke i hvert departement for seg. Ja, vi har sektoransvar. Departementene jobber sektorvis. Regelverket er sektorvis. Og, prioriteringene gjøres sektorvis. Men, vi kan ikke digitalisere sektorvis: Vi får ikke gjenbruk av data ved å se sektorene hver for seg. Vi finner ikke løsninger for samarbeid hvis hver sektor bare ser seg. Vi prioriterer ikke det som er viktigst hvis hver sektor velger for seg. Vi sløser med fellesskapets ressurser hvis sektorene skal finne opp kruttet hver for seg. Det kreves overordnet styring. På tvers av sektorene.

Vi kan heller ikke løse store utfordringer ved å se investeringene hver for seg. Og, hvert års budsjett hver for seg. Det kreves et overordnet perspektiv.

Hva er viktigst? Det kreves et langsiktig perspektiv. Over mange år.

Hvis det er ett fellestrekk som beskrives i rapportene fra Riksrevisjonen, så er det mangel på samordning. Ulike sektorer som alle er nødvendig for å skape gode løsninger, samarbeider ikke godt nok. For digitalisering er dette fundamentalt.

Det er flott at vi i dag kan ønske velkommen en ny digitaliserings- og forvaltningsminister – som ikke bare har ansvaret for digitalisering, men også forvaltningspolitikken og dermed ansvaret for å utvikle en effektiv forvaltning. Det er flott at vi får et særskilt digitaliserings- og forvaltningsdepartement. Men erfaringen er at det er svært vanskelig for andre enn Statsministerens kontor og Finansdepartementet å få nødvendig respekt for samordningsrollen.

Digitaliseringsministeren er derfor helt avhengig av at hun får statsministerens og hele regjeringens tilslutning til at hun har autoritet til å samordne på tvers av departementer, over flere budsjettår. Og at hun får prioritet i kampen om pengene til det som er nødvendig for felles løft, selv om det ikke gir gevinst første år, hverken økonomisk eller politisk.

Kunstig intelligens er en ny banebrytende teknologi som har potensial til å øke produktiviteten vesentlig.

Offentlig sektor sitter på enorme datamengder. Dette er data som kan bidra til å identifisere samfunnsutfordringer, analysere trender, finne innovative løsninger og utvikle mer effektive offentlige tjenester.

Globale selskaper er allerede langt fremme i å samle inn og anvende data om blant annet helse, levekår, forbruksmønstre, transportvaner med videre. De leder an i å utnytte gratis offentlig informasjon for å utvikle kommersielle tjenester, ofte i konkurranse med det offentlige.

Denne forskjellen i evnen til å utnytte data mellom privat og offentlig sektor blir stadig mer markant. Hvis det offentlige ikke tar aktive grep, vil avstanden bare øke, og mulighetene som ligger i slike data kan gå tapt for offentlig sektor og befolkningen. Eller kanskje heller: Fellesskapets ressurser i form av data blir brukt til kommersielle løsninger som fellesskapet må betale dyrt for å benytte. For å kunne utnytte den enorme verdien av offentlige data, må offentlige enheter gjøre data tilgjengelig på en enkel og sikker måte.

Kunstig intelligens er en ny banebrytende teknologi som har potensial til å øke produktiviteten vesentlig. Vi ser et teknologisk sprang av historiske dimensjoner. Men for å gjøre nytte av disse mulighetene, må myndighetene skape trygge rammer og kulturer som oppmuntrer til bruk av nye teknologier. Bare slik kan offentlige virksomheter og deres ansatte våge å dra full nytte av kunstig intelligens. En slik endring krever ikke bare teknologiske investeringer, men også endring i tankegang og arbeidsmåter. Det er bare gjennom en slik offensiv tilnærming vi kan sikre at Norges enorme digitale verdier blir fullt utnyttet til fellesskapets beste.

Hvis vi klarer å få mer ut av den arbeidskraften og de pengene vi rår over, hvis vi målbevisst utnytter de mulighetene den digitale teknologien åpner, så kan vi klare utfordringen vi står foran. Det krever at vi gjør bevisste valg - og klarer å ta vanskelige valg. Men hvis vi utvikler en norsk syke der vi tror at vi kan slippe unna de vanskelige valgene fordi vi har så mange penger - ja, da risikerer vi dårligere tilbud i helsevesenet og eldreomsorgen den dagen vi selv har behov for hjelp.

Derfor vil Riksrevisjonen løfte debatten. Fordi vi som nasjon må ta debatten. Gjøre de nødvendige grepene. Og fordi det er Riksrevisjonens nasjonale og internasjonale oppdrag å bidra til at pengene brukes best mulig. Derfor ønsker vi velkommen hit i dag. For å vise at det er nødvendig. Men også vise at det er mulig. At det er mulig å sikre finansieringen og bemanningen for velferdssamfunnet. At det er mulig å unngå at vi får «en norsk syke».

Denne teksten ble framført 21. november som åpningstale på Forbedringskonferansen 2023. Gjengitt med tillatelse fra Riksrevisjonen.

Karl Eirik Scjøtt Pedersen
Riksrevisor, Riksrevisjonen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Schjøtt-Pedersen har ledet Riksrevisjonen siden 2022. Han kom fra stilling som partner i konsulentselskapet Menon Economics, og før det var han direktør for bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass. Schjøtt-Pedersen har en lang politisk karriere bak seg og har vært statsråd både i fiskeridepartementet og finansdepartementet.

Kommenter

Felt merket med en rød stjerne (*) er obligatoriske.

Innholdet i dette feltet blir holdt privat og vil ikke bli vist offentlig.
Er du et menneske?
1 + 5 =
Løs dette enkle mattespørsmålet og skriv inn svaret. For eksempel: For 1+3, skriv inn 4.