Modell 2 – programmodellen

Et program er en fleksibel og tidsavgrenset organisasjonsform etablert for å styre avgrensede problemstillinger, men med en rekke ulike aktiviteter. Slike aktiviteter kan være en rekke prosjekter eller leveranser fra linjeorganisasjonene. Programmodellen legger til rette for samstyring for å sikre at de ønskede gevinster blir realisert. Programmer benyttes hyppig når det er identifisert mange avhengigheter mellom ulike problemstillinger, leveranser og aktører, og det er behov for en samlet styring av prioriteringer og ressurser.

Programstyring handler om å sikre at helheten i de underliggende prosjektene eller tiltakene gjennomføres slik at de bidrar til de overordnede målene. Programmet er ikke avhengig av å være knyttet opp i en avgrenset organisatorisk enhet, og kan være en ramme for overordnet styring av både prosjekter og linjeaktiviteter. Programstyring hviler på formaliserte og forpliktende avtaler om fordeling av roller, ansvar og finansieringsforpliktelser.

Styring og organisering i denne modellen hentet fra etablert programstyringsmetodikk. I for eksempel rammeverket Managing Successful Programmes (MSP) beskrives i detalj de ulike avveiningene som må gjøres i god programstyring samt beskrivelser av ulike roller og tilhørende ansvar.

Styring etter programmodellen

• Problemstilling er godt beskrevet og målene er forankret og uttrykt i form av visjon, fremtidsbeskrivelse og gevinstforventinger

• Alle løsningsforslag for realisering av gevinster er ikke kjent

• Aktørene som kan levere løsningen sammen er stort sett kjent. Noen kan ta ledelsen gjennom tematisk nærhet til eksisterende kjerneoppgaver

• Det etableres en organisasjon som får ansvar for å identifisere og følge opp ulike aktiviteter skal realisere ønskede effekter og gevinster

• En portefølje av delprosjekter og/eller linjeaktiviteter forvaltes og justeres over tid. Disse har konkrete prosess-/prosjektutfall

• Det etableres styringsfora både mellom eiere til problemstillingen (departementer) og eiere til løsning (direktorater og kommuner)

• Forpliktende struktur og avtaler mellom aktører på tvers av organisasjoner om hva som skal oppnås. Tydelige roller og ansvar, samt delegering av myndighet for å få det til

• Organisasjonen rapporterer til styringsfora på gevinstmål, fremdrift og ressursbehov

• Organisasjonen kan være både permanent eller ad hoc, avhengig av tidshorisonten

I konteksten av statlig styring og organisering har programmodellen mange fordeler. Den tillater at eksisterende hierarkiske systemer kan brytes, samtidig som den høye formaliseringsgraden gjør den kompatibel med eksisterende styringsstrukturer som eierstyring og etatsstyring. Programmodellen lar aktørene styre på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer etter en helhetlig tilnærming til målene som er satt, og fokuserer på gevinstene som skal oppnås.

Blant ulempene med programmodellen er at den er ressurskrevende, både i den forstand at det stilles høy grad til kompetanse om metodikk, og at det må produseres mange ulike styringsdokumenter. Et tverrsektorielt program vil også innebære å delegere beslutningsfullmakter fra ulike linjer til en ad hoc-organisasjon, noe som kan være utfordrende med tanke på kompleksitet og konstitusjonelt ansvar. Modellen er også avhengig av et tydelig og engasjerende målbilde eller visjon som sørger for at alle drar i samme retning. Det må derfor legges mye arbeid i innledende faser.